Når man snakker om å slå sammen fotballklubber

Sammenslåing av fotballklubber. Et kontroversielt tema. Et tema som vekker sterke følelser. Jeg har respekt for det. Det er et radikalt forslag prosjektgruppa jobber fram – å legge ned to fotballklubber med til sammen nesten 200 års historie for å skape en helt ny klubb.
Det finnes eksempler på samarbeidsklubber som har lyktes, og det finnes eksempler på samarbeidsklubber som overhodet ikke har lyktes. Ikke minst finnes det noen eksempler på sistnevnte i Nord-Norge. Felles for de som har lyktes, er at det gjerne har tatt lang, lang tid før suksessen har kommet. Noe som kan bety at suksess egentlig skyldes andre faktorer.

“Nå er det ingenting”

Det som er helt sikkert er at skal man lykkes med å skape toppfotball i Mo i Rana, så er man her som andre steder avhengig av ressurser. De pengene som stilles til rådighet for fotballagene i byen skal man selvsagt være glade for, men det er ikke nok til å skape et stabilt, godt lag.
Da jeg kom til Mo i Rana var det bare fem år siden Stålkam spilte 1. divisjon, tre år siden Mo IL spilte kvalifisering om opprykk til nest øverste nivå og ett år siden Stålkam gjorde det samme. Det føles som det er en million år siden. Det er 16. Det klubbene presterte den gang ble ikke vurdert som godt nok.
“Vi hadde sjansen til å utvikle Fotball-Rana videre. Vi hadde sjansen til å danne et 1. divisjonsgrunnlag i Mo i Rana. Men vi fikk aldri støtten vi håpet og trodde på fra sponsorer og publikum. Næringslivet kunne bidratt til å skape et lokomotiv i Rana. Muligheten lå der i ’95-’96. Nå er det ingenting.”
Ordene tilhører Frode Fagermo. Jeg intervjuet han i Ålesund da han var med å ta Aalesunds FK til eliteserien for første gang. Året var 2002. “Nå er det ingenting” sa han om Fotball-Rana. Siden har det gått i utforbakke. Med unntak av 2-3 gode Mo IL-år i 2. divisjon, har det vært lite å være stolte av. I dag spiller Mo IL på fjerde høyeste nivå, Stålkameratene på femte.
Et annet sitat gitt til meg, Thor-André Olsens “to Skoda gir ingen Mercedes”, har jeg selv trukket fram gang på gang i diskusjoner om sammenslåing og samarbeid. For det er ingen quick fix. Det er ikke slik at vi får et knallgodt fotballag i byen av å slå sammen to – hvis vi skal være klink ærlige – ganske dårlige. I tillegg er det fare for at de som står på i de historierike klubbene ikke vil ha samme klubbfølelse for en helt ny klubb. Kanskje forsvinner de, og man får ikke den dugnadsånden man trenger. Det samme vil gjelde supportere. Hvor mange vil holde med en helt ny klubb?

Har vi råd til å si nei?

Prinsipielt er jeg motstander av å slå sammen fotballklubber. Men jeg liker å kalle meg selv en pragmatiker. Og hvis det er slik at næringslivet vil øke sin støtte hvis klubbene slås sammen og ikke slåss om de samme spillerne, trenerne, publikummerne, osv. – hvis de da vil være med på en langsiktig satsing som gjør det mulig å tenke fotball på et høyere nivå igjen – har vi egentlig råd til å si nei?
Men for meg er likevel toppfotballbiten i dette den minst viktige.

eljarsammen

Jeg er et sylferskt medlem i Stålkameratene. Totalt har jeg hatt tilknytning til klubben i tre år gjennom min sønn, de to siste som assistenthjelpetrener for laget. Egentlig burde vi ikke vært i Stålkameratene. Vi bor i Mo i Ranas urbane sentrum, selveste downtown Gruben. Men tilfeldighetene har nå gjort at vi har blitt lenger enn planlagt i byklubben. Tilfeldigheter og det faktum at vi har trivdes utrolig godt, og følt oss godt ivaretatt. Vi er glad i klubben. Jeg har respekt for at de som har bidratt i flere mannsaldre kjenner enda sterkere på den følelsen, og jeg føler meg privilegert som får nyte fruktene av manges gode arbeid over lang tid.
Jeg planla alltid å engasjere meg, men jeg har blitt overrasket over hvor godt jeg liker det. Hva er det som gjør det så givende å være trener for guttene? Det er ikke om de gule scorer flere mål enn de grønne, brune, røde, blågule eller rødsvarte, selv om jeg skal innrømme at også det kan føles ganske godt. Det er å se gleden når de vil vise meg noe de har øvet på, det er de ivrige spørsmålene om det ikke er deres tur å få komme inn på banen snart, gjerne bare sekunder etter at de er byttet ut. Min drivkraft er å få flest mulig av dem til å ha glede av fotball lengst mulig. Få følelsen av å være et lag som jobber sammen og støtter hverandre. Vinner sammen, taper sammen. Venner i garderoben som tøyser med hverandre. Verdier de kan ta med videre i livet. Bredde er et mål i seg selv. Hvordan får vi til det på en best mulig måte?

Respekt

Mo IL og Stålkameratene er små klubber. De kjemper om samme spillere i relativt små årskull. Det tjener ingen hensikt. Det gir ingen mening. Ingen ville ha startet opp to klubber i dag.
Vi som bryr oss om fotball tenker gjerne med hjertet. Det er det som gjør fotball herlig. Men av og til må vi tvinge oss til å tenke med hodet.
Jeg er ikke i tvil om at det beste for barn og ungdom er en klubb.
Fotball er engasjement. Det skal være friske diskusjoner når to så tradisjonsrike klubber foreslås lagt ned for å gi plass til en ny klubb. Sånn finner vi de beste løsningene. Men jeg håper vi kan vise hverandre respekt i tiden som kommer. En ting kan vi nemlig være sikker på. Alle som orker å engasjere seg i denne saken, ønsker det beste for fotballen i Rana.

Advertisements

Takk, Bukta!

Et fantastisk øyeblikk etter en fantastisk konsertopplevelse - Hjortene. Gitaren fyker ut til publikum, bassisten gjør seg klar til crowdsurfing og trommisen jubler for scoring. Instagram-versjonen av dette bildet ble delt på Hjortenes Facebook-side.

Et fantastisk øyeblikk etter en fantastisk konsertopplevelse – Hjortene. Gitaren fyker ut til publikum, bassisten gjør seg klar til crowdsurfing og trommisen jubler for scoring. Instagram-versjonen av dette bildet ble delt på Hjortenes Facebook-side.

Hjorter, hvalburgere og djevler på en seng av allmektig blues – det meste smaker godt i bukta.

Det er kaldt selv med ullundertøyet og allværsjakken på. De holder seg til det steinalderaktige bongsystemet, slik at du roter bort en øl- og gjerne en vinbong første dag, for så å finne igjen det verdiløse papiret når festivalen er over. Og over området flyver hissige måker lavt i sin jakt på noe spiselig. Men Bukta, det er som å komme hjem. Hjem til Mack-øl. Hjem til kjente man kanskje ikke har sett på 10-15 år. Eller ett år. Hjem til sjømat. Fesk og potedes, bacalao, blåskjell og hvalburgere. Hjem til magi. Fjell, fjord, forbipasserende cruiseskip, musikk du kjenner og musikk du bare elsker å bli kjent med.

Avslutningen på Hjortenes opptreden. En fantastisk opplevelse fra start til mål.

Avslutningen på Hjortenes opptreden. En fantastisk opplevelse fra start til mål.

Som i fjor var det lørdag som pekte seg ut på vellydsfronten. Jeg startet dagen med å synge Bad Moon Rising i dusjen, men hadde ikke forventet å få høre Creedence Clearwater Revival på en festival i 2015. Hjortene smelte til med en vanvittig rå og deilig versjon av klassikeren. Et stort øyeblikk i en stor konsertopplevelse jeg kommer til å ha med meg lenge. Bandet gikk ut i 180.000 km/t og så seg aldri tilbake. Vi kom oss igennem hårde tider og til Canada og tilbake. Jeg er vanligvis ikke særlig glad i lange instrumentalpartier, men Hjortene syntes jeg nesten fungerte best uten vokal. På scenen er de et kraftverk, det gir energi bare å se dem. Om du noen gang har sjansen, få dem med deg! Konserten ble avsluttet med at gitaren ble kastet ut til publikum, og ikke minst crowdsurfing. Jeg fikk fanget hele bandet i det øyeblikket, et bilde de selv senere delte på sin Facebook-side. Stas! Du ser en versjon av akkurat det bildet øverst i dette innlegget.

Torgeir Waldemar på Bukta 2015.

Torgeir Waldemar på Bukta 2015.

Hjortene var terningkast seks, men faktisk ikke den første perfekte opplevelsen på Bukta 2015. Jeg misset Torgeir Waldemar på Træna etter en særdeles nedslående køståing, og hadde ikke tenkt å gjøre samme feil igjen. Her var det bare å finne seg plass fremst foran scenen lenge før bandet kom på. Og Waldemar og bandet leverte så til de grader etter en majestetisk og røykfylt åpning. Utrolig hvor mye vellyd man kan lage med sag og kjetting, for eksempel. For en mann, for et band. Jeg vil ha mer.

The Devil and the Almighty Blues - satan så tøft!

The Devil and the Almighty Blues – satan så tøft!

Mer Waldemar fikk jeg senere på kvelden. The Devil and the Almighty Blues så jeg og min samboer første gang på gamle Driv for tre år siden. Anledningen var også da Bukta-festivalen, bandet spilte under det såkalte Bukta i byen. Og for en opplevelse det var, de blåste oss totalt over ende. Vi har snakket om dem siden. Så forventningene var ikke akkurat små da vi skulle få se dem igjen, denne gang i Paradisbukta, den mellomstore scenen av de tre i Telegrafbukta. Det er alltid en fare for å bli skuffet når man forventer så mye, men djevelen og den allmektige bluesen sørget for at vi ikke ble det.

Det som derimot ikke virket å være helt tipptopp var lyden. Det var problemer med å høre vokalen. Og med den kraftfulle stemmen til Arnt O. Andersen er det ingen grunn til å skjule den med vitende og vilje. For øvrig litt undrende til at han kommer seg gjennom konserten uten dopause. Skulle jeg drukket fire øl så fort ville jeg trengt minst et pit stop. Men Mack smaker jo utrolig godt, da. Vanskelig å la være når du først har startet.

Lørdagen ble rundet av med The Wombats, på mange måter en perfekt avslutning for min del – å høre en av årets låter for meg, Emoticons, live er noe jeg tar med meg. Synes det var litt rotete i starten, men de dro seg til og var helt klart dem som fikk publikum mest med og i bevegelse. Artig.

Før lørdagen var det musikalsk litt blandet for min del. Det ble veldig mye hardt, litt for hardt for min del. Men metalgutta i Dienamic imponerte på lillescenen. Little Henrik vaiet faretruende innimellom, men den holdt heldigvis konserten ut. Tøft, tight, hardt, bra.

The Growlers. Artig gjeng. Ikke minst frontfiguren.

The Growlers. Artig gjeng. Ikke minst frontfiguren.

The Growlers var høydepunktet før siste dag. Det ble en kjærkomment avbrekk innimellom alt det harde, med de litt slepende, catchy låtene de selv har beskrevet som beach goth. Vokalist Brooks Nielsen har ikke bare en særegen stemme, han er et lite skuespill i seg selv der han fører seg som en annen Johnny Depp på scenen. Kontrasten til de andre i bandet som byr på lite eller ingenting utenom det de gjør på instrumentene sine funker som bare det. Dette skal høres mer på, definitivt.

20150716_194246

Jaa9 sluttet seg til OnklP og Slekta.

OnklP og De Fjerne Slektningene kommer man heller ikke utenom. Tror ikke de kan levere dårlig. Og det er etter hvert en imponerende rekke hits de har å by på. Det gjorde heller ingenting at Jaa9 som på Træna dukket opp på scenen. Plusspoeng for at OnklP selv først klikket på en publikummer som kastet noe etter han, for så å holde på å tilte helt da Jaa9 ikke fikk lyd i sin mikrofon da han kom på for andre gang. Det gikk bra, det også. Det var det. Bukta 2015 er over. Det er bare å glede seg til neste.

Vi ses igjen, Bukta. Det kan du ta dæ fan på.

Vi ses igjen, Bukta. Det kan du ta dæ fan på.

Trænafestivalen sju år etter

11748608_10152918173701022_1038393878_n

Foto: Maiken Johansen

I helga besøkte jeg Træna igjen. Det er sju år siden sist. Den gang fikk jeg med meg selveste Damien Rice i Kirkhelleren. En fantastisk opplevelse. Som hele festivalen var. Men jeg sa allerede da at det kom til å bli lenge til neste gang. Teltliv og transportkaos er ikke noe for meg. På en øy med 500 innbyggere er det ikke flust av hoteller. Og 2008-utgaven av festivalen var til de grader preget av transportkaos.

Men i år var tiden inne igjen. Min samboer fiksa så vi fikk sove under tak. På et lite kontor. Hun på en madrass oppå skrivebordet, jeg på en madrass under. Det holder det. Det er ikke telt. Og med Pil & Bue på plakaten var jeg veldig klar for et nytt festivalbesøk i havgapet.

Jeg skal gjøre et forsøk på oppsummering. Og da starter jeg like godt med nedturen. I tillegg til Pil & Bue var det jeg gledet meg mest til Torgeir Waldemar i kirka. Jeg var ganske klar over at man måtte være ute i god tid, men også ganske sikker på at en time og et kvarter i kø skulle være nok. Det var det ikke. Vi var blant de fremste da døra ble stengt. For oss var det ikke rom i Guds hus. Med det klare inntrykk av at det var en god del sniking i køa (de siste skal bli de første), var det bittert. For å si det mildt. Det var svart inne i unge Gabrielsen da.

11700850_1101700486511096_4590208643776642820_n

Foto: Maiken Johansen

Et aldri så lite plaster på såret ble det. Jeg traff nemlig Torgeir Waldemar på festivalområdet senere, og han viste seg å være en utrolig trivelig fyr. Jeg måtte jo nevne kirkeepisoden, men understreket også at jeg tross alt får sjansen til å se han på Bukta. Han gledet seg også til å spille der. Selvsagt. Alle vil til Tromsø. Men han trodde ikke helt på at Bukta er allerede til helga. – Da kommer jeg ikke likevel, spøkte han. Jeg fikk også sjansen til å fortelle han om den – for meg og min samboer – legendariske konserten med The Devil and the Almighty Blues på Driv under Bukta i byen for tre år siden. Det blir en solid opptur å få sett dem igjen. For Waldemar skal nemlig to ganger på scenen. Hvis han kommer da.

Den store sceneoppturen denne gang var for min del Carnival Kids. De manglet noe på å få sekseren i min bok, kanskje spesielt fordi jeg ikke synes det vokalt var helt der oppe. Men herregud så ufattelig enkelt de eide den scenen. Bandet ble avbrutt av et strømbrudd, men det la ingen demper på sceneopptredenen eller responsen hos publikum. Ros til begge parter. Definitivt et band jeg kommer til å bruke mer tid på.

Highasakite har jeg sett noen ganger etter hvert. Selv klaget de på tekniske problemer fra hovedscenen Træna fyr, men for min del var det vanskelig å få øre på. Trolig den beste opptredenen de har gjort med meg blant publikum.

Casa Murilo var litt i overkant hemningsløse publikumsfriere for min smak, og de bruker alle triksene i boka. Men flinke er de, og stemning skapte de. Movits! kan også trekkes fram i denne sammenheng. Svenskene fikk fart på publikum før Onkl P & De Fjerne Slektningene fikk briljere med sin hitrekke.

Punkerne fra Kabelvåg, The Cameltoes, sjarmerte meg også. Det er ikke voldsomt vakkert, og det handler ikke om de store tingene. Men de vet hva de vil, de er smarte og de vet hvilke knapper de skal trykke på. Det er rett på, det er tøft, det er morsomt og det er verdt å høre på.

11700637_1102341533113658_8117392555282706005_o

Foto: Kenneth J. Gabrielsen

For de som kjenner meg er det neppe noen overraskelse at Pil & Bue må trekkes fram som et av høydepunktene. Jeg så dem første gang for omtrent ett år siden. Da traff de meg som en musikalsk dampveivals under Buktafestivalen. Jeg hadde ingenting å stå imot med og kunne ikke gjøre annet enn å legge meg flat. Det var tilfeldig at jeg tok turen til lillescenen Little Henrik, og jeg ante ingenting om hva som ventet meg. Siden har jeg sett dem tre ganger til. De leverer hver gang. En vanvittig energi, koblet med en stemme og en gitar fra øverste hylle – Petter Carlsen (bildet), mine damer og herrer – og ikke minst Norges beste og kanskje mest aktive trommis Aleksander Kostopolous. Rana Blad trillet bare terningen til fem denne gang (fikk seks under Vinterlysfestivalen). “Enten digger du det, eller så forlater du konserten. For så kompromissløst er uttrykket og stilen til denne duoen. Punk, metal, rock… Stilarter og sjangervalg er ikke så nøye.” skrev anmelder Rune Slyngstad blant annet. Du kan lese hele anmeldelsen her, men det krever at du betaler.

Alt i alt, mange musikalske oppturer. De pleier å by på det, Træna. Omgivelsene er det vel få om noen festivaler i Norge som kan konkurrere med. Festivalen og øyas innbyggere er flinke til å lage et opplegg også utenfor festivalområdet som beriker opplevelsen. Det at vi er fanget ute i havgapet uten muligheter til å dra hjem, er også med på å gjøre det til en spesiell festival. Vi er her, og vi er sammen, hele helga.

Jeg må også nevne Lovundkokken og pop-up-restauranten ved verdens ende, Sjyen. Med tang, laks, kamskjell, reker, yoghurt-is – for å nevne noe – hadde jeg et av de bedre måltider i mitt liv. Da tar jeg ikke munnen for full.

Takk for at jeg fikk komme på besøk igjen, Træna. Det blir nok en stund til neste gang. Men det er ikke din feil.

11694023_1102035529810925_2962447803251816270_n

Foto: Maiken Johansen

PS! Få med deg Natt og Dags dekning av Trænafestivalen. La meg trekke fram 5 utsikter til å grine av og Folk på Trænafestivalen – dette får du ikke i utlandet!

5 ting vi lærte av TIL – Lillestrøm

TIL er det eneste nordnorske laget som har tatt poeng i årets eliteserie. Her er fem ting til vi lærte i går.

  1. TIL kan ta poeng i eliteserien. Etter to miserable kamper i starten, var det egentlig greit å få bekreftet at laget faktisk har noe å bidra med på dette nivået. For det var ikke flaks at TIL tok dette poenget. Det var vel fortjent ut fra spill og sjanser. Så får vi håpe de fortsetter på den stigende kurven, og snart kan fortjene seier.
  2. TIL er slow starters. Laget har havnet under i alle tre kampene så langt. Da blir det vanskelig å vinne fotballkamper. Og det var noe slapt og tamt over åpningen mot Lillestrøm. Riktignok virket det som TIL hadde brukbar kontroll bakover før Lillestrøms ledermål, men laget slet med å skape det offensive trykket vi ønsker å se på hjemmebane. Det maktet man til dels på slutten av første omgang, og kanskje i begynnelsen av andre, da laget skapte sjanser som kunne gitt seier. Det ville dog ikke vært helt fortjent hele kampen sett under ett.
  3. Det gjør vondt å møte TIL. Lillestrøm-spillerne klager over tøffe taklinger etter kampen. Og de har et poeng. Marcus Hanssons sene takling på Bjørn Helge Riise er allerede behørig omtalt og definitivt blodrød. Feil avgjørelse av dommer som bare ga gult. Men det var flere tøffe taklinger i kampen, blant annet fra Kent Are Antonsen. Det gjør godt å se at laget kjemper hardt for poengene, men viktig ikke å bli for tøff. Taklinger av det kaliberet Hansson vartet opp med, bør unngås. Vi vil ikke se spillere skadet, heller.
  4. Gjermund Åsen er allerede en hit. Trønderen som kom fra Ranheim brukte første kamp mot Sarpsborg til å spille seg inn. Fantastisk krysskudd fulgte mot Viking, og i gårsdagens kamp leverte han den viktige utligningen like etter at Lillestrøm tok ledelsen. Og det var ikke noe å si på avslutningen denne gang heller. I tillegg en veldig viktig brikke i det offensive spillet. Kommer bare til å vokse og vokse i rødt og hvitt. Stor fare for at han spiller i en annen klubb allerede neste sesong.
  5. Kobra må bli giftigere. Tre kamper spilt – ingen mål på Zdenek Ondrasek så langt. I kampen mot Lillestrøm kan jeg ikke huske en eneste klar målsjanse. Leverte assist på utligningsmålet, så man skal ikke være for kritisk til tsjekkerens innsats. Men han må komme oftere i avslutningsposisjon. TIL er avhengige av en spiss som i hvert fall scorer 10-15 mål i løpet av sesongen. Det skal Kobra være kapabel til. På papiret skal de rødhvite være en av eliteserieklubbene som sliter minst på spissplass. Men det er på banen det skal vises. Mål i neste kamp?

5 ting vi lærte av TIL – Sarpsborg

  1. Dette TIL-laget er ikke for godt til å rykke ned. På langt nær. Uten at det er særlig overraskende for et nyopprykket lag. I 1. omgang var det divisjonsforskjell mellom lagene, og kun dårlige avslutninger fra Sarpsborg 08 og ren, skjær flaks holdt Gutan inne i kampen. Det var bedring i 2. omgang på tross av at det var da vinnermålet kom, og Sarpsborg hadde lite å by på framover i denne omgangen. Men jeg er usikker på om det var fordi TIL fikk bedre struktur i laget eller om Sarpsborg slapp litt opp på gassen etter å ha tatt ledelsen. TIL skapte uansett fint lite framover, og virket aldri som en trussel for motstanderen. De rødhvite må løfte seg om de skal klare å holde seg unna den verste nedrykksstriden.
  2. Benny Lekström holder ikke mål. Han er en fin fyr, og vi er vel alle glad i “Balladen om Benny”. Men han er ikke en god nok keeper på dette nivået. En ok reservekeeper, men heller ikke mer. Han kostet TIL en håndfull poeng i 1. divisjon i fjor, og han og TIL kommer til å bli straffet hardere i år når nivået er høyere. Usikkert feltarbeid ved flere anledninger i serieåpningen, og helt satt ut av spill på scoringen. TIL er helt avhengige av å få Gudmund T. Kongshavn frisk og i form.
  3. TIL har ikke venstreback av eliteserieformat. Jeg så ikke mørkt på salget av Ruben Kristiansen foran fjorårssesongen. Ett år i første divisjon kunne være nok til å gjøre en eliteserieback av Kent Are Antonsen, trodde jeg. Men jeg tok feil. Antonsen holder heller ikke nivået. I motsetning til Lekström har han alderen med seg, og jeg har fortsatt tro på backen. Han er en knalltøff type med en helt ok venstrefot. Men i denne kampen slet han, både med posisjonering, valg og noen helt håpløse skuddforsøk. Og ikke minst med farta. Avslørt som treg av Kristoffer Tokstad ved et par anledninger, viktigst ved situasjonen som ga Sarpsborg corneren som ga dem vinnermålet. Det kunne ha vært en idé å spille med raske Lasse Nilsen som venstreback i stedet når man møter en såpass rask motspiller på den siden. Også han er ung og urutinert. Hvem som bør spille venstreback framover bør kanskje avgjøres av hvem som har det største potensialet. For ingen av dem er klar her og nå.
  4. Marcus Hansson og Gjermund Åsen kommer til å bli gode i rødhvitt. De to nykommerne debuterte for TIL sammen med midtstopper Magnar Ødegaard. Ødegaard utmerket seg ikke på noen måte, spesielt i første omgang slet forsvarsrekka. Heller ikke Hansson og Åsen imponerte, men de viste nok til at jeg tror de i løpet av kort tid vil komme mer til sin rett. Hansson er fysisk sterk og god defensivt, og viste fram taklingsstyrke i denne kampen. Men klarte ikke å ta et ordentlig grep om midtbanen. Åsen gjorde noen småfikse greier, men klarte heller ikke å prege kampen. I et par situasjoner kunne litt andre valg gitt langt mer suksess. Men han er en spennende spiller med et brukbart repertoar i det offensive, og kommer nok til å forbedre seg kraftig med mer spilletid på dette nivået.
  5. Noe positivt er det tross alt å ta med seg fra seriestarten. Og det er de fem første minuttene av andre omgang da TIL så virkelig tente ut og så ut til å kunne gi Sarpsborg trøbbel. Ok, det er ikke mye, men det er noe. Og det er også positivt at det er 29 kamper igjen. Det er mange poeng igjen å spille om. Og Glimt er tross alt bak oss på tabellen. Det er ikke helsvart!

Den glemte festivalen

Kvelertak

I helga var jeg på festival i Sjona. Det er åtte år siden sist. Den gang var det navn som The 5, 6, 7, 8s, Kurt Nilsen, Madrugada, TNT og 22 Pistepirkko som sto på plakaten. I helga var det navn som Kvelertak, Lars Vaular, Cazadores, Sirkus Eliassen og Phil T. Rich. Den gang ble det satt publikumsrekord på Sjonstock med drøyt 4.000 festivalpublikummere. Hvor mange som gjestet festivalen i helga totalt, vites i skrivende stund ikke. Men fredag kveld var det altfor tynt. 400 innbetalende ifølge arrangøren selv.
– Bare så dåkker veit det, så e’ dåkker de 50 kuleste personene i Rana, som Kvelertak sa det etter sin maktdemonstrasjon av en opptreden på Sjona-scenen.
Sjonstock 2005 var det ellevte og siste Sjonstock i rekken. I løpet av ti år hadde man bygget seg opp fra noen få skrælinger på sletta til tusenvis. Nå hadde man vokst seg ut av Sjona og flyttet til Rana, der oppfølgeren Vikafestivalen fikk et relativt kort og dyrt liv.
Siden har lokalbefolkningen prøvd å holde liv i festivaltradisjonene. Med litt blandet suksess. For å si det pent. Publikum har sviktet Sjona år etter år. Så også med Sjonafestivalen i år. Programmet er knallsterkt, det står lite eller ingenting tilbake for det Sjonstock hadde å tilby i sin tid. Likevel er forskjellen i oppmøtet enorm. Det er rart.
Har ranværingene (og nesnaværingene og lurøyfjerdingene og andre) rett og slett blitt for blaserte? Er festivaltilbudet på Nord-Helgeland så bra at vi ikke tar oss tiden til å oppleve disse fantastiske artistene i disse vakre omgivelsene? Da må vi i så fall skjerpe oss. Vi kan ikke klage over at det ikke skjer noe i vårt område, når vi ikke støtter opp om arrangementer som dette. Avskrekkende dyrt var festivalen heller ikke.
Men arrangørene må selv ta en stor del av skylden for dårlig oppmøte. Markedsføringsarbeidet er nærmest fraværende. Det er ikke mange som har sett plakater i byen, spørsmål på Facebook-gruppa har ikke blitt besvart og det endelige programmet med spilletidspunkter ble sent klart. Her er det mye å gå på for å spre ordet. Det er ingenting som kommer av seg selv.
Det er synd for arrangørene og synd for artistene, som fortjener langt bedre, med så folk foran scenene. Men for oss som var der, var det kanskje like greit. Det blir mer intimt og tettere når det er så få. Selv fikk jeg jo gleden av å håndhilse på flere av medlemmene i Kvelertak. Og ikke minst et artig bilde:)
Musikalsk var fredagskvelden, som var den jeg hadde mulighet til å bruke på festivalen, en eneste stor opptur. Fra høylytte Sweden til popfantomene Cazadores fra min egen hjemby. Med høydepunktene Kvelertak og Lars Vaular i mellom.

Det er tredje gang jeg gjester en festival med Kvelertak på programmet. Jeg har alltid syntes de har vært bra, men samtidig har de aldri fanget meg helt. Vi har ikke fått skikkelig kontakt. Men da de kom med den tilgjengelige og überkule selvtitulerte låta, utvilsomt årets låt, var jeg mer eller mindre solgt. Og var jeg betatt før jeg så dem live i helga, er jeg helt over styr forelsket nå. Kvelertak gikk hardt ut og ga bare mer og mer på. Til de avsluttet med å kaste en gitar ut i folkemengden. Eh, ut til den harde kjerne i hvert fall. De fikk den tilbake. Selvfølgelig fikk de det. Selv om vi var få, ga de alt de hadde på scenen. Det står det respekt av.

Såpass bra var det at jeg satte jobben på spill:

Og etterpå gikk de rundt på festivalområdet og fikk med seg både Lars Vaular og Cazadores.

Vaular var en annen som imponerte meg. “Nonsens” er en annen av mine favorittlåter for tiden, og bergenseren viste seg som en formidler av et format vi har svært få av her i landet. Ikke helt Åge Aleksandersen, men pinadø ikke så langt unna heller. At han hadde en låt om Gary Speed tidlig i settet, trekker heller ikke ned – selv for en Manchester United-fan. På tampen kokte det godt foran scenen. Og da han gikk av, føltes det egentlig som det var for tidlig.

Cazadores fikk en vanskelig oppgave. Det er aldri lett å være sist ut på festival. Det var enda tynnere foran scenen enn tidligere på kvelden, og det lille publikum som var der var kanskje litt slitne. Det ble i hvert fall ingen kjemi mellom publikum og band. Det sagt, Cazadores er dyktige og viste det. Og de hadde fortjent mer enn de fikk.
Sweden var et nytt bekjentskap for meg, og de skal definitivt høres mer på.
Alt i alt en topp, topp kveld. En av de beste festivalopplevelser jeg kan huske å ha hatt.
Lørdagens familiedag ble en nedtur. Den eneste aktiviteten var sumobryting, og det var mine barn for små for. Å ha et par-tre salgsboder og kalle det familiedag, er for tynt. Hvorfor kunne de ikke hatt et ungt og lovende lokalt band på scenen i hvert fall?
Før vi dro hjem, fikk vi med oss Bandwagon-artisten Nystads kirkekonsert. Det var koselig det. Nystad har helt opplagt et låtskrivertalent og synger bra. Men i lengden kjenner jeg at jeg blir litt lei den ukulelen. Få deg et band, mann!

ANMELDELSER I RANA BLAD:

Tanker etter cupfinalen

Dette er skrevet som et svar til Egon Holstad og hans blogg “Det hederlige sølvet” – til dels også til noen av kommentarene der. Det kan derfor være på sin plass å lese det først.

Dette innlegget er for øvrig også lagt inn som kommentar der. Anywho, her er noen tanker etter TILs skuffende tap i cupfinalen mot Hødd:
Selvsagt er vi skuffet. Vi er så til de grader skuffet. Denne kampen skulle TIL vunnet, og de ville trolig gjort det i åtte eller kanskje til og med ni av ti tilfeller.
Å snakke om hederlige tap er bare tull. Selvfølgelig svir det for både spillere og lag å tape en cupfinale. At det av den grunn ikke betyr noe at man faktisk kom til den cupfinalen, er like tøvete som å snakke om hederlige tap.

Rett laguttak
Tapet er heller ikke den største nedturen i TILs historie, det er nedrykket. Et nytt nedrykk i 2003 ville trolig betydd at det ville tatt enda lengre tid før vi hadde kunnet kjempe om cupfinaleplass igjen.
Det var selvsagt et sjokk å tape mot Hødd. Men de som i likhet med meg hadde sett lagets kamper mot Haugesund og Brann, skjønte at det var en viss mulighet for at de kunne overraske også mot TIL. Det var ikke tilfeldigheter som sendte Hødd til Ullevaal. Det var gode prestasjoner.
Jeg trodde likevel TIL skulle vinne, og at de skulle vinne greit. Det er likevel vanskelig å peke på hva som skulle vært gjort annerledes. Laguttaket var helt rett, muligens minus keeperplassen – men det avgjorde ikke kampen. Da måtte vi i så fall satt Ørjan Nyland i mål. Koppinen har ikke holdt nivået i den senere tid, mens Bjørck og Ciss har fungert godt som stoppere. Ruben Kristiansen ble i går tatt ut på A-landslaget. Fortsatt noen som mener at det naturlige ville vært å starte med Yndis på venstrebacken? Kara har ikke vært den samme etter at overgang til Belgia ble klar, men jeg skjønner utmerket godt at han fikk starte. Han er av en annen klasse enn alternativene. Årst har heller ikke prestert på et vis som gjorde han selvskreven i noen starteellever.
Det var det beste laget som ble sendt på banen, og de undervurderte ikke Hødd. De virket fokuserte og de tok tak i kampen umiddelbart. Dessverre fikk de ikke uttelling i form av mål tidlig i kampen. Utover i kampen ble det litt for dårlig tempo, hver spiller brukte litt for lang tid med ballen og bevegelsen var heller dårlig. Likevel presterte laget totalt sett ok, og normal sjanseuttelling ville gitt TIL seieren.

Verdt turen
Jeg var i Oslo, og jeg var på Ullevaal. Jeg angrer ikke på det. Oppkjøringen mot kamp var bra, og det var for en som opplevde cupfinale live for første gang fantastisk å være på et fullsatt Ullevaal med det trøkket som var. Følelsen da Ciss utlignet var helt der oppe med noen av de største opplevelsene som TIL-supporter.
Da trodde jeg seieren skulle komme. I stedet ble det tap. Et helt forjævlig irriterende tap som kommer til å plage meg i minst 15-20 år. Det gjør ikke at jeg anser hele helga som bortkastet, Egon. Og nei, jeg er ikke så ofte på Alfheim. Jeg bor 700 kilometer fra Tromsø. Men jeg betaler for og ser hver eneste TIL-kamp på tv. Er jeg hjemme i Tromsø, finner du meg selvsagt på Alfheim når TIL spiller. Jeg har til og med sett noen bortekamper i årenes løp. Billetter, fly og hotell betaler jeg selv. Jeg synes det er kult når underdogen vinner. Skulle det beste laget alltid vinne, hadde fotball ikke vært særlig morsomt. Men jeg synes ikke det er noe morsomt når det går ut over laget i mitt hjerte. Laget som så til de grader styrer mitt humør.
Det betyr ikke at dette kvalifiserer til den pinligste nedturen i TIL-historien. Det betyr ikke at landsdelens største avis bør rydde vekk alle andre saker og trykke en svart forside. Gutan fortjener ikke applaus for det de gjorde på Ullevaal-matta. De fikk det likevel. Fordi de fortjener det for innsatsen de har gjort over flere år. Fordi de trenger vår støtte også når det går dårlig.
I all vår smerte må vi også kunne se framover.