Hei, jeg heter Kenneth og jeg er en multitasker

Jeg er en multitaskoliker. En smarttelefonoliker. En sosialemedioliker.
Du griner på nesa nå, ja? Rister litt oppgitt på hodet? Tenkte meg det ja. Du er sikkert en av dem som har lest disse evinnelige kommentarer, kronikker og nyhetssaker som florerer i diverse media for tiden. Multitasking, smarttelefoner og sosiale medier får gjennomgå. Det skrives hjerteskjærende om at man sitter med øyet på smarttelefonen i hånda i det ditt lille barn stolt prøver å vise deg noe krot av en tegning. At man leser jobbmail på tribunen mens den håpefulle spiller fotball. At du ikke ser på mens den lille jenta di går på stylter like ved deg – selv om du lovet du skulle se på.
Vel, bu-fucking-hu.
Eller enda verre. Du har ikke bare lest dette. Du har delt det. På Facebook eller Twitter. Gjerne med smarttelefonen. Kanskje mens den dyrebare ungen din gjør noe helt uinteressant, som for dem er viktigst i hele verden, like ved siden av deg. «Den kjente jeg i magen» skriver du. «Mange som kjenner seg igjen her» kommenterer venninna di med sin lille pode på armen. «Hun gråter inn i boblejakken» skriver den nyfrelste mobilhater i avisa og dere faller faen meg for det.
Skjerp dere! Hva er galt med dere? Jeg er så møkk lei den sytinga. Legg fra dere mobilen hvis den plager dere så jævlig.
Ja, jeg multitasker. Ja, jeg sjekker gjerne Facebook, Twitter og jobbmailen mens jeg er ute med ungene. Kanskje skriver jeg til og med en statusoppdatering. Det hender seg jeg er fjern når de prøver å få kontakt. Men gud bedre de blir da sett. Det er ikke verre enn at man legger vekk mobilen, leser en bok for dem, bygger lego med dem, skryter av hva det nå enn er slags liten bragd de klarer. Man skal være ganske evneveik for ikke å skjønne at av og til må telefonen legges bort. Det er jo ikke telefonens feil om vi ikke ser. Den er tross alt smart.
Og var det virkelig slik at barna fikk mer oppmerksomhet før? Leste vi ikke avisa? Så vi ikke tv? Jobbet vi ikke hjemmefra?
Undersøkelser viser at 94 prosent av oss bruker smarttelefonen innenfor for hjemmets fire vegger, skrives det. Så hva? Jeg håper og tror minst like mange bruker støvsugeren hjemme. Gir vi barnet nok oppmerksomhet mens vi støvsuger? Har noen advart mot støvsuging?
Menn kan ikke gjøre to ting samtidig, har kvinner spydig hevdet til alle tider. Jo, vi kan det. Men nå er pinadø det også galt.

(publisert i Ke de går-spalten i Rana Blad lørdag 17. november)

Hverdagsliv

06.05: Minsta våkner. Han lukker døra til soverommet, så hun ikke kommer seg over til mammaen og storebroren som fortsatt sover. Gir henne et par leker, et Thomas-tog og en bil. Sløver videre i senga sammen med minsta.
07.00: Storebroren står opp. Pappa sliter seg ut av senga, lurer seg ut på badet. Kjøkkenet neste, matpakker skal smøres.
07.19: Han sier vennlig til henne at det kanskje er på tide å stå opp. «Gi meg fem minutter» sier hun. Han skjønner de er i trøbbel.
07.39: Hun tusler i dusjen.
07.49: Han oppdager at hun har varme på rettetanga. 41 minutter til de skal være på jobb. Han rister på hodet. Innser at kaffekoppen han laget seg var en tabbe. Kler på barna. – Her er skoene, sier hun. – Er det noen som har sagt at de ikke var der? spør han. – Åhhh, jeg ville jo bare hjelpe til, sier hun.
08.19: – Åh! Vi har sykt dårlig tid, sier hun. – Jeg er fullstendig klar over det, sier han. Det har han vært i en time. – Du må kjøre meg på jobb før du kjører barna i barnehagen. – Det blir ikke aktuelt, biter han henne av. – Blir det ikke aktuelt? Hvor mange ganger har jeg gjort det for deg? spør hun. – Greit, sier han. – Men neste gang jeg sier du må stå opp, så skal det ikke være noe «fem minutter til»!
08.29: Han slipper henne av på jobb. – Jeg skal gjøre opp for dette, lover hun. Han smiler. Kjører barna i barnehagen. Rekker akkurat minstas avdeling før de legger på tur ut i skogen.
08.59: På jobb. Dropper de gjenværende minuttene av morgenmøtet. Tar seg en kaffe.
Hverdagsliv.

(publisert i Ke de går-spalten i Rana Blad fredag 25. mai)