I kveld kommer Åge hjem

*Fra Bleak House til Revelen.*

åge

Mitt forhold til Åge Aleksandersen har vært variabelt, til tider ikke-eksisterende. Jeg vokste opp med lyden av Åge, men da jeg i min egen ungdom virkelig begynte å oppdage musikk var det Cohen, Knopfler og Springsteen jeg tok med meg hjemmefra – ikke Åge. Enkelte av låtene kunne være morsomt å synge med til, Fire pils og en pizza for eksempel. Men å kjøpe en plate? Helt uaktuelt.
I fjor fikk jeg en nyvunnen respekt for det som – uansett hva man selv måtte synes om musikken – er den ubestridte kongen av norsk rock. Åge eide Parken i Bodø som jeg knapt har sett noen artist eie sitt publikum. Vi ble alle fanget, vi var alle med.
Noe mer skuffet ble jeg da jeg så han på Bukta i Tromsø tidligere i sommer. Det var på langt nær samme magien. Mange av de samme låtene, bevares, men ikke samme spruten på scenen. Ikke samme oppmerksomme publikum foran scenen. Selv om ungdommer ravet rundt og ropte ut teksten så høyt de kunne.
Før Åge Aleksandersen og Sambandet står på Verket-scenen i kveld, har jeg slukt Ole Jacob Hoels biografi “Åge – historien om Norges største rocker”. Det var vanskelig å legge den fra seg, så jeg leste den like godt ferdig. Hoel skriver godt. Strålende formuleringer som “De drakk så mye at selv Terje Tysland ble skremt” frisker opp. Han har helt tydelig gjort et godt forarbeid, og de gode historiene renner ut. Når man leser en del av det som skjedde i Prudence-tida, tar man seg i å tenke at det er utrolig at det gikk såpass bra som det gjorde.
Og boka er i mine øyne best så lenge Prudence varer. Jeg ler så jeg rister flere ganger. Etter hvert som Åge blir eldre og modnere, blir også boka noe kjedeligere. Det tar litt form av oppramsing. Så gjorde Åge det, så sparket han den musikeren, så skrev han den låten, så hentet han inn den musikeren, så havnet de på fylla i den byen. Det er ikke de samme gode historiene, den samme skarpe pennen som når boka beskriver Prudence-tida. Kanskje har det med å gjøre at villmannen Terje Tysland forsvinner mer eller mindre ut. Kanskje har det rett og slett med at Åge og de rundt han ikke er unge og gærne lenger. Kanskje er det morsommere å lese om et band enn bare Åge og de musikerne han finner for godt å ha med seg.
Kanskje er forfatterens kjærlighet til stoffet større til denne delen av historien, enn til senere deler. Eller kanskje er det de han har intervjuet som har større kjærlighet til det de opplevde den gang. Alt var jo som regel bedre før.
Boka kunne kanskje også tjent på å være litt mer kritisk til Åge. Den tar på en måte Åges parti, og dveler lite med det som måtte være problematisk.
Uansett, det er en strålende bok. En av de bedre jeg har lest på lang, lang tid. Den fikk meg både til å le og til å gråte. Har du ikke lest den, må du gjøre noe med det. Den er en viktig del av norsk rockhistorie.
Åge er ingen helt. Han er ingen Jesus, ingen Messias – slik enkelte kanskje tenkte da hysteriet var på sitt verste på 80-tallet. Men han har levd liv. Han har noe å fortelle oss. Og han vet hvordan han skal fortelle det. I kveld – på Revelen – skal vi lytte.
Da har Åge på et vis kommet “hjem”. Mannen har turnert Norge i over 40 år, spilt overalt. De fleste føler nok at han kommer “hjem” når han kommer til akkurat der de er. Men Mo i Rana var det første stedet utenfor Trøndelag Prudence opptrådte. På Bleak House i 1969. De ble presentert som Trøndelags største stjerner – noe de langt fra var – og det ble en kjempesuksess. Lokalet var stappfullt, og publikummerne fornøyd. “Prudence ble storpop i Mo” skrev Stein Ingebrigtsen i sin spalte i Fellesavisa i Namsos. Veien mot toppen skulle fortsatt være lang og kronglete. Men på mange måter startet den her – i Mo i Rana.
I kveld kommer Åge “hjem”.

Advertisements