Takk, Bukta!

Et fantastisk øyeblikk etter en fantastisk konsertopplevelse - Hjortene. Gitaren fyker ut til publikum, bassisten gjør seg klar til crowdsurfing og trommisen jubler for scoring. Instagram-versjonen av dette bildet ble delt på Hjortenes Facebook-side.

Et fantastisk øyeblikk etter en fantastisk konsertopplevelse – Hjortene. Gitaren fyker ut til publikum, bassisten gjør seg klar til crowdsurfing og trommisen jubler for scoring. Instagram-versjonen av dette bildet ble delt på Hjortenes Facebook-side.

Hjorter, hvalburgere og djevler på en seng av allmektig blues – det meste smaker godt i bukta.

Det er kaldt selv med ullundertøyet og allværsjakken på. De holder seg til det steinalderaktige bongsystemet, slik at du roter bort en øl- og gjerne en vinbong første dag, for så å finne igjen det verdiløse papiret når festivalen er over. Og over området flyver hissige måker lavt i sin jakt på noe spiselig. Men Bukta, det er som å komme hjem. Hjem til Mack-øl. Hjem til kjente man kanskje ikke har sett på 10-15 år. Eller ett år. Hjem til sjømat. Fesk og potedes, bacalao, blåskjell og hvalburgere. Hjem til magi. Fjell, fjord, forbipasserende cruiseskip, musikk du kjenner og musikk du bare elsker å bli kjent med.

Avslutningen på Hjortenes opptreden. En fantastisk opplevelse fra start til mål.

Avslutningen på Hjortenes opptreden. En fantastisk opplevelse fra start til mål.

Som i fjor var det lørdag som pekte seg ut på vellydsfronten. Jeg startet dagen med å synge Bad Moon Rising i dusjen, men hadde ikke forventet å få høre Creedence Clearwater Revival på en festival i 2015. Hjortene smelte til med en vanvittig rå og deilig versjon av klassikeren. Et stort øyeblikk i en stor konsertopplevelse jeg kommer til å ha med meg lenge. Bandet gikk ut i 180.000 km/t og så seg aldri tilbake. Vi kom oss igennem hårde tider og til Canada og tilbake. Jeg er vanligvis ikke særlig glad i lange instrumentalpartier, men Hjortene syntes jeg nesten fungerte best uten vokal. På scenen er de et kraftverk, det gir energi bare å se dem. Om du noen gang har sjansen, få dem med deg! Konserten ble avsluttet med at gitaren ble kastet ut til publikum, og ikke minst crowdsurfing. Jeg fikk fanget hele bandet i det øyeblikket, et bilde de selv senere delte på sin Facebook-side. Stas! Du ser en versjon av akkurat det bildet øverst i dette innlegget.

Torgeir Waldemar på Bukta 2015.

Torgeir Waldemar på Bukta 2015.

Hjortene var terningkast seks, men faktisk ikke den første perfekte opplevelsen på Bukta 2015. Jeg misset Torgeir Waldemar på Træna etter en særdeles nedslående køståing, og hadde ikke tenkt å gjøre samme feil igjen. Her var det bare å finne seg plass fremst foran scenen lenge før bandet kom på. Og Waldemar og bandet leverte så til de grader etter en majestetisk og røykfylt åpning. Utrolig hvor mye vellyd man kan lage med sag og kjetting, for eksempel. For en mann, for et band. Jeg vil ha mer.

The Devil and the Almighty Blues - satan så tøft!

The Devil and the Almighty Blues – satan så tøft!

Mer Waldemar fikk jeg senere på kvelden. The Devil and the Almighty Blues så jeg og min samboer første gang på gamle Driv for tre år siden. Anledningen var også da Bukta-festivalen, bandet spilte under det såkalte Bukta i byen. Og for en opplevelse det var, de blåste oss totalt over ende. Vi har snakket om dem siden. Så forventningene var ikke akkurat små da vi skulle få se dem igjen, denne gang i Paradisbukta, den mellomstore scenen av de tre i Telegrafbukta. Det er alltid en fare for å bli skuffet når man forventer så mye, men djevelen og den allmektige bluesen sørget for at vi ikke ble det.

Det som derimot ikke virket å være helt tipptopp var lyden. Det var problemer med å høre vokalen. Og med den kraftfulle stemmen til Arnt O. Andersen er det ingen grunn til å skjule den med vitende og vilje. For øvrig litt undrende til at han kommer seg gjennom konserten uten dopause. Skulle jeg drukket fire øl så fort ville jeg trengt minst et pit stop. Men Mack smaker jo utrolig godt, da. Vanskelig å la være når du først har startet.

Lørdagen ble rundet av med The Wombats, på mange måter en perfekt avslutning for min del – å høre en av årets låter for meg, Emoticons, live er noe jeg tar med meg. Synes det var litt rotete i starten, men de dro seg til og var helt klart dem som fikk publikum mest med og i bevegelse. Artig.

Før lørdagen var det musikalsk litt blandet for min del. Det ble veldig mye hardt, litt for hardt for min del. Men metalgutta i Dienamic imponerte på lillescenen. Little Henrik vaiet faretruende innimellom, men den holdt heldigvis konserten ut. Tøft, tight, hardt, bra.

The Growlers. Artig gjeng. Ikke minst frontfiguren.

The Growlers. Artig gjeng. Ikke minst frontfiguren.

The Growlers var høydepunktet før siste dag. Det ble en kjærkomment avbrekk innimellom alt det harde, med de litt slepende, catchy låtene de selv har beskrevet som beach goth. Vokalist Brooks Nielsen har ikke bare en særegen stemme, han er et lite skuespill i seg selv der han fører seg som en annen Johnny Depp på scenen. Kontrasten til de andre i bandet som byr på lite eller ingenting utenom det de gjør på instrumentene sine funker som bare det. Dette skal høres mer på, definitivt.

20150716_194246

Jaa9 sluttet seg til OnklP og Slekta.

OnklP og De Fjerne Slektningene kommer man heller ikke utenom. Tror ikke de kan levere dårlig. Og det er etter hvert en imponerende rekke hits de har å by på. Det gjorde heller ingenting at Jaa9 som på Træna dukket opp på scenen. Plusspoeng for at OnklP selv først klikket på en publikummer som kastet noe etter han, for så å holde på å tilte helt da Jaa9 ikke fikk lyd i sin mikrofon da han kom på for andre gang. Det gikk bra, det også. Det var det. Bukta 2015 er over. Det er bare å glede seg til neste.

Vi ses igjen, Bukta. Det kan du ta dæ fan på.

Vi ses igjen, Bukta. Det kan du ta dæ fan på.

Advertisements