Den glemte festivalen

Kvelertak

I helga var jeg på festival i Sjona. Det er åtte år siden sist. Den gang var det navn som The 5, 6, 7, 8s, Kurt Nilsen, Madrugada, TNT og 22 Pistepirkko som sto på plakaten. I helga var det navn som Kvelertak, Lars Vaular, Cazadores, Sirkus Eliassen og Phil T. Rich. Den gang ble det satt publikumsrekord på Sjonstock med drøyt 4.000 festivalpublikummere. Hvor mange som gjestet festivalen i helga totalt, vites i skrivende stund ikke. Men fredag kveld var det altfor tynt. 400 innbetalende ifølge arrangøren selv.
– Bare så dåkker veit det, så e’ dåkker de 50 kuleste personene i Rana, som Kvelertak sa det etter sin maktdemonstrasjon av en opptreden på Sjona-scenen.
Sjonstock 2005 var det ellevte og siste Sjonstock i rekken. I løpet av ti år hadde man bygget seg opp fra noen få skrælinger på sletta til tusenvis. Nå hadde man vokst seg ut av Sjona og flyttet til Rana, der oppfølgeren Vikafestivalen fikk et relativt kort og dyrt liv.
Siden har lokalbefolkningen prøvd å holde liv i festivaltradisjonene. Med litt blandet suksess. For å si det pent. Publikum har sviktet Sjona år etter år. Så også med Sjonafestivalen i år. Programmet er knallsterkt, det står lite eller ingenting tilbake for det Sjonstock hadde å tilby i sin tid. Likevel er forskjellen i oppmøtet enorm. Det er rart.
Har ranværingene (og nesnaværingene og lurøyfjerdingene og andre) rett og slett blitt for blaserte? Er festivaltilbudet på Nord-Helgeland så bra at vi ikke tar oss tiden til å oppleve disse fantastiske artistene i disse vakre omgivelsene? Da må vi i så fall skjerpe oss. Vi kan ikke klage over at det ikke skjer noe i vårt område, når vi ikke støtter opp om arrangementer som dette. Avskrekkende dyrt var festivalen heller ikke.
Men arrangørene må selv ta en stor del av skylden for dårlig oppmøte. Markedsføringsarbeidet er nærmest fraværende. Det er ikke mange som har sett plakater i byen, spørsmål på Facebook-gruppa har ikke blitt besvart og det endelige programmet med spilletidspunkter ble sent klart. Her er det mye å gå på for å spre ordet. Det er ingenting som kommer av seg selv.
Det er synd for arrangørene og synd for artistene, som fortjener langt bedre, med så folk foran scenene. Men for oss som var der, var det kanskje like greit. Det blir mer intimt og tettere når det er så få. Selv fikk jeg jo gleden av å håndhilse på flere av medlemmene i Kvelertak. Og ikke minst et artig bilde:)
Musikalsk var fredagskvelden, som var den jeg hadde mulighet til å bruke på festivalen, en eneste stor opptur. Fra høylytte Sweden til popfantomene Cazadores fra min egen hjemby. Med høydepunktene Kvelertak og Lars Vaular i mellom.

Det er tredje gang jeg gjester en festival med Kvelertak på programmet. Jeg har alltid syntes de har vært bra, men samtidig har de aldri fanget meg helt. Vi har ikke fått skikkelig kontakt. Men da de kom med den tilgjengelige og überkule selvtitulerte låta, utvilsomt årets låt, var jeg mer eller mindre solgt. Og var jeg betatt før jeg så dem live i helga, er jeg helt over styr forelsket nå. Kvelertak gikk hardt ut og ga bare mer og mer på. Til de avsluttet med å kaste en gitar ut i folkemengden. Eh, ut til den harde kjerne i hvert fall. De fikk den tilbake. Selvfølgelig fikk de det. Selv om vi var få, ga de alt de hadde på scenen. Det står det respekt av.

Såpass bra var det at jeg satte jobben på spill:

Og etterpå gikk de rundt på festivalområdet og fikk med seg både Lars Vaular og Cazadores.

Vaular var en annen som imponerte meg. “Nonsens” er en annen av mine favorittlåter for tiden, og bergenseren viste seg som en formidler av et format vi har svært få av her i landet. Ikke helt Åge Aleksandersen, men pinadø ikke så langt unna heller. At han hadde en låt om Gary Speed tidlig i settet, trekker heller ikke ned – selv for en Manchester United-fan. På tampen kokte det godt foran scenen. Og da han gikk av, føltes det egentlig som det var for tidlig.

Cazadores fikk en vanskelig oppgave. Det er aldri lett å være sist ut på festival. Det var enda tynnere foran scenen enn tidligere på kvelden, og det lille publikum som var der var kanskje litt slitne. Det ble i hvert fall ingen kjemi mellom publikum og band. Det sagt, Cazadores er dyktige og viste det. Og de hadde fortjent mer enn de fikk.
Sweden var et nytt bekjentskap for meg, og de skal definitivt høres mer på.
Alt i alt en topp, topp kveld. En av de beste festivalopplevelser jeg kan huske å ha hatt.
Lørdagens familiedag ble en nedtur. Den eneste aktiviteten var sumobryting, og det var mine barn for små for. Å ha et par-tre salgsboder og kalle det familiedag, er for tynt. Hvorfor kunne de ikke hatt et ungt og lovende lokalt band på scenen i hvert fall?
Før vi dro hjem, fikk vi med oss Bandwagon-artisten Nystads kirkekonsert. Det var koselig det. Nystad har helt opplagt et låtskrivertalent og synger bra. Men i lengden kjenner jeg at jeg blir litt lei den ukulelen. Få deg et band, mann!

ANMELDELSER I RANA BLAD:

Advertisements