Takk for i går, Mo i folkens

16179079_1517398751607932_2029842692959488289_o.jpg

Ikke så raskt ute, men det tar litt tid å komme til hektene… Tenkte æ skulle takke for i går kveld. Satan i Japan æ hadde det bra. Det å gå ned trappa når det nærmer sæ første band, se at det er masse godstemte folk, vite at du har gjort en innsats for å samle dem – herregud, for et rush. Når man samtidig møter makker Bjørn Immonen på vei opp samme trappa med et glis med bredde som en fotballbane, da vet man at man ikke er alene om følelsen. Og så fortjent at han fikk glise, for dæven som den fyren har orga og styra for at det skulle bli mini-festival. Og selv om æ aldri har levd i den villfarelse at det ikke er noe arbeid å arrangere, har æ basert på erfaringene fra BråK vol. 1 en forsterket respekt for alle de som står på for at vi skal kunne oppleve og kose oss i lag. Det er ingen selvfølge at vi har festivaler som Vinterlysfestivalen, Rød snø, Smeltedigelen musikkfestival, Verket Musikkfestival, og så videre, og så videre. La oss nå huske å ta vare på dem. Men tilbake til oss. Den herlige gjengen vi var i går. Æ er faen mæ glad i dere, alle som en. Bandene Gerilja, The Late Great og Pil & Bue, publikum, og alle som la til rette for dem – alle bidro til en helt überfantastisk stemning. Æ er så kokfornøyd. Så takk for i går. La oss møtes igjen. Det skal være litt leven i en levende by.

Advertisements

Takk, Bukta!

Et fantastisk øyeblikk etter en fantastisk konsertopplevelse - Hjortene. Gitaren fyker ut til publikum, bassisten gjør seg klar til crowdsurfing og trommisen jubler for scoring. Instagram-versjonen av dette bildet ble delt på Hjortenes Facebook-side.

Et fantastisk øyeblikk etter en fantastisk konsertopplevelse – Hjortene. Gitaren fyker ut til publikum, bassisten gjør seg klar til crowdsurfing og trommisen jubler for scoring. Instagram-versjonen av dette bildet ble delt på Hjortenes Facebook-side.

Hjorter, hvalburgere og djevler på en seng av allmektig blues – det meste smaker godt i bukta.

Det er kaldt selv med ullundertøyet og allværsjakken på. De holder seg til det steinalderaktige bongsystemet, slik at du roter bort en øl- og gjerne en vinbong første dag, for så å finne igjen det verdiløse papiret når festivalen er over. Og over området flyver hissige måker lavt i sin jakt på noe spiselig. Men Bukta, det er som å komme hjem. Hjem til Mack-øl. Hjem til kjente man kanskje ikke har sett på 10-15 år. Eller ett år. Hjem til sjømat. Fesk og potedes, bacalao, blåskjell og hvalburgere. Hjem til magi. Fjell, fjord, forbipasserende cruiseskip, musikk du kjenner og musikk du bare elsker å bli kjent med.

Avslutningen på Hjortenes opptreden. En fantastisk opplevelse fra start til mål.

Avslutningen på Hjortenes opptreden. En fantastisk opplevelse fra start til mål.

Som i fjor var det lørdag som pekte seg ut på vellydsfronten. Jeg startet dagen med å synge Bad Moon Rising i dusjen, men hadde ikke forventet å få høre Creedence Clearwater Revival på en festival i 2015. Hjortene smelte til med en vanvittig rå og deilig versjon av klassikeren. Et stort øyeblikk i en stor konsertopplevelse jeg kommer til å ha med meg lenge. Bandet gikk ut i 180.000 km/t og så seg aldri tilbake. Vi kom oss igennem hårde tider og til Canada og tilbake. Jeg er vanligvis ikke særlig glad i lange instrumentalpartier, men Hjortene syntes jeg nesten fungerte best uten vokal. På scenen er de et kraftverk, det gir energi bare å se dem. Om du noen gang har sjansen, få dem med deg! Konserten ble avsluttet med at gitaren ble kastet ut til publikum, og ikke minst crowdsurfing. Jeg fikk fanget hele bandet i det øyeblikket, et bilde de selv senere delte på sin Facebook-side. Stas! Du ser en versjon av akkurat det bildet øverst i dette innlegget.

Torgeir Waldemar på Bukta 2015.

Torgeir Waldemar på Bukta 2015.

Hjortene var terningkast seks, men faktisk ikke den første perfekte opplevelsen på Bukta 2015. Jeg misset Torgeir Waldemar på Træna etter en særdeles nedslående køståing, og hadde ikke tenkt å gjøre samme feil igjen. Her var det bare å finne seg plass fremst foran scenen lenge før bandet kom på. Og Waldemar og bandet leverte så til de grader etter en majestetisk og røykfylt åpning. Utrolig hvor mye vellyd man kan lage med sag og kjetting, for eksempel. For en mann, for et band. Jeg vil ha mer.

The Devil and the Almighty Blues - satan så tøft!

The Devil and the Almighty Blues – satan så tøft!

Mer Waldemar fikk jeg senere på kvelden. The Devil and the Almighty Blues så jeg og min samboer første gang på gamle Driv for tre år siden. Anledningen var også da Bukta-festivalen, bandet spilte under det såkalte Bukta i byen. Og for en opplevelse det var, de blåste oss totalt over ende. Vi har snakket om dem siden. Så forventningene var ikke akkurat små da vi skulle få se dem igjen, denne gang i Paradisbukta, den mellomstore scenen av de tre i Telegrafbukta. Det er alltid en fare for å bli skuffet når man forventer så mye, men djevelen og den allmektige bluesen sørget for at vi ikke ble det.

Det som derimot ikke virket å være helt tipptopp var lyden. Det var problemer med å høre vokalen. Og med den kraftfulle stemmen til Arnt O. Andersen er det ingen grunn til å skjule den med vitende og vilje. For øvrig litt undrende til at han kommer seg gjennom konserten uten dopause. Skulle jeg drukket fire øl så fort ville jeg trengt minst et pit stop. Men Mack smaker jo utrolig godt, da. Vanskelig å la være når du først har startet.

Lørdagen ble rundet av med The Wombats, på mange måter en perfekt avslutning for min del – å høre en av årets låter for meg, Emoticons, live er noe jeg tar med meg. Synes det var litt rotete i starten, men de dro seg til og var helt klart dem som fikk publikum mest med og i bevegelse. Artig.

Før lørdagen var det musikalsk litt blandet for min del. Det ble veldig mye hardt, litt for hardt for min del. Men metalgutta i Dienamic imponerte på lillescenen. Little Henrik vaiet faretruende innimellom, men den holdt heldigvis konserten ut. Tøft, tight, hardt, bra.

The Growlers. Artig gjeng. Ikke minst frontfiguren.

The Growlers. Artig gjeng. Ikke minst frontfiguren.

The Growlers var høydepunktet før siste dag. Det ble en kjærkomment avbrekk innimellom alt det harde, med de litt slepende, catchy låtene de selv har beskrevet som beach goth. Vokalist Brooks Nielsen har ikke bare en særegen stemme, han er et lite skuespill i seg selv der han fører seg som en annen Johnny Depp på scenen. Kontrasten til de andre i bandet som byr på lite eller ingenting utenom det de gjør på instrumentene sine funker som bare det. Dette skal høres mer på, definitivt.

20150716_194246

Jaa9 sluttet seg til OnklP og Slekta.

OnklP og De Fjerne Slektningene kommer man heller ikke utenom. Tror ikke de kan levere dårlig. Og det er etter hvert en imponerende rekke hits de har å by på. Det gjorde heller ingenting at Jaa9 som på Træna dukket opp på scenen. Plusspoeng for at OnklP selv først klikket på en publikummer som kastet noe etter han, for så å holde på å tilte helt da Jaa9 ikke fikk lyd i sin mikrofon da han kom på for andre gang. Det gikk bra, det også. Det var det. Bukta 2015 er over. Det er bare å glede seg til neste.

Vi ses igjen, Bukta. Det kan du ta dæ fan på.

Vi ses igjen, Bukta. Det kan du ta dæ fan på.

Trænafestivalen sju år etter

11748608_10152918173701022_1038393878_n

Foto: Maiken Johansen

I helga besøkte jeg Træna igjen. Det er sju år siden sist. Den gang fikk jeg med meg selveste Damien Rice i Kirkhelleren. En fantastisk opplevelse. Som hele festivalen var. Men jeg sa allerede da at det kom til å bli lenge til neste gang. Teltliv og transportkaos er ikke noe for meg. På en øy med 500 innbyggere er det ikke flust av hoteller. Og 2008-utgaven av festivalen var til de grader preget av transportkaos.

Men i år var tiden inne igjen. Min samboer fiksa så vi fikk sove under tak. På et lite kontor. Hun på en madrass oppå skrivebordet, jeg på en madrass under. Det holder det. Det er ikke telt. Og med Pil & Bue på plakaten var jeg veldig klar for et nytt festivalbesøk i havgapet.

Jeg skal gjøre et forsøk på oppsummering. Og da starter jeg like godt med nedturen. I tillegg til Pil & Bue var det jeg gledet meg mest til Torgeir Waldemar i kirka. Jeg var ganske klar over at man måtte være ute i god tid, men også ganske sikker på at en time og et kvarter i kø skulle være nok. Det var det ikke. Vi var blant de fremste da døra ble stengt. For oss var det ikke rom i Guds hus. Med det klare inntrykk av at det var en god del sniking i køa (de siste skal bli de første), var det bittert. For å si det mildt. Det var svart inne i unge Gabrielsen da.

11700850_1101700486511096_4590208643776642820_n

Foto: Maiken Johansen

Et aldri så lite plaster på såret ble det. Jeg traff nemlig Torgeir Waldemar på festivalområdet senere, og han viste seg å være en utrolig trivelig fyr. Jeg måtte jo nevne kirkeepisoden, men understreket også at jeg tross alt får sjansen til å se han på Bukta. Han gledet seg også til å spille der. Selvsagt. Alle vil til Tromsø. Men han trodde ikke helt på at Bukta er allerede til helga. – Da kommer jeg ikke likevel, spøkte han. Jeg fikk også sjansen til å fortelle han om den – for meg og min samboer – legendariske konserten med The Devil and the Almighty Blues på Driv under Bukta i byen for tre år siden. Det blir en solid opptur å få sett dem igjen. For Waldemar skal nemlig to ganger på scenen. Hvis han kommer da.

Den store sceneoppturen denne gang var for min del Carnival Kids. De manglet noe på å få sekseren i min bok, kanskje spesielt fordi jeg ikke synes det vokalt var helt der oppe. Men herregud så ufattelig enkelt de eide den scenen. Bandet ble avbrutt av et strømbrudd, men det la ingen demper på sceneopptredenen eller responsen hos publikum. Ros til begge parter. Definitivt et band jeg kommer til å bruke mer tid på.

Highasakite har jeg sett noen ganger etter hvert. Selv klaget de på tekniske problemer fra hovedscenen Træna fyr, men for min del var det vanskelig å få øre på. Trolig den beste opptredenen de har gjort med meg blant publikum.

Casa Murilo var litt i overkant hemningsløse publikumsfriere for min smak, og de bruker alle triksene i boka. Men flinke er de, og stemning skapte de. Movits! kan også trekkes fram i denne sammenheng. Svenskene fikk fart på publikum før Onkl P & De Fjerne Slektningene fikk briljere med sin hitrekke.

Punkerne fra Kabelvåg, The Cameltoes, sjarmerte meg også. Det er ikke voldsomt vakkert, og det handler ikke om de store tingene. Men de vet hva de vil, de er smarte og de vet hvilke knapper de skal trykke på. Det er rett på, det er tøft, det er morsomt og det er verdt å høre på.

11700637_1102341533113658_8117392555282706005_o

Foto: Kenneth J. Gabrielsen

For de som kjenner meg er det neppe noen overraskelse at Pil & Bue må trekkes fram som et av høydepunktene. Jeg så dem første gang for omtrent ett år siden. Da traff de meg som en musikalsk dampveivals under Buktafestivalen. Jeg hadde ingenting å stå imot med og kunne ikke gjøre annet enn å legge meg flat. Det var tilfeldig at jeg tok turen til lillescenen Little Henrik, og jeg ante ingenting om hva som ventet meg. Siden har jeg sett dem tre ganger til. De leverer hver gang. En vanvittig energi, koblet med en stemme og en gitar fra øverste hylle – Petter Carlsen (bildet), mine damer og herrer – og ikke minst Norges beste og kanskje mest aktive trommis Aleksander Kostopolous. Rana Blad trillet bare terningen til fem denne gang (fikk seks under Vinterlysfestivalen). “Enten digger du det, eller så forlater du konserten. For så kompromissløst er uttrykket og stilen til denne duoen. Punk, metal, rock… Stilarter og sjangervalg er ikke så nøye.” skrev anmelder Rune Slyngstad blant annet. Du kan lese hele anmeldelsen her, men det krever at du betaler.

Alt i alt, mange musikalske oppturer. De pleier å by på det, Træna. Omgivelsene er det vel få om noen festivaler i Norge som kan konkurrere med. Festivalen og øyas innbyggere er flinke til å lage et opplegg også utenfor festivalområdet som beriker opplevelsen. Det at vi er fanget ute i havgapet uten muligheter til å dra hjem, er også med på å gjøre det til en spesiell festival. Vi er her, og vi er sammen, hele helga.

Jeg må også nevne Lovundkokken og pop-up-restauranten ved verdens ende, Sjyen. Med tang, laks, kamskjell, reker, yoghurt-is – for å nevne noe – hadde jeg et av de bedre måltider i mitt liv. Da tar jeg ikke munnen for full.

Takk for at jeg fikk komme på besøk igjen, Træna. Det blir nok en stund til neste gang. Men det er ikke din feil.

11694023_1102035529810925_2962447803251816270_n

Foto: Maiken Johansen

PS! Få med deg Natt og Dags dekning av Trænafestivalen. La meg trekke fram 5 utsikter til å grine av og Folk på Trænafestivalen – dette får du ikke i utlandet!

Den glemte festivalen

Kvelertak

I helga var jeg på festival i Sjona. Det er åtte år siden sist. Den gang var det navn som The 5, 6, 7, 8s, Kurt Nilsen, Madrugada, TNT og 22 Pistepirkko som sto på plakaten. I helga var det navn som Kvelertak, Lars Vaular, Cazadores, Sirkus Eliassen og Phil T. Rich. Den gang ble det satt publikumsrekord på Sjonstock med drøyt 4.000 festivalpublikummere. Hvor mange som gjestet festivalen i helga totalt, vites i skrivende stund ikke. Men fredag kveld var det altfor tynt. 400 innbetalende ifølge arrangøren selv.
– Bare så dåkker veit det, så e’ dåkker de 50 kuleste personene i Rana, som Kvelertak sa det etter sin maktdemonstrasjon av en opptreden på Sjona-scenen.
Sjonstock 2005 var det ellevte og siste Sjonstock i rekken. I løpet av ti år hadde man bygget seg opp fra noen få skrælinger på sletta til tusenvis. Nå hadde man vokst seg ut av Sjona og flyttet til Rana, der oppfølgeren Vikafestivalen fikk et relativt kort og dyrt liv.
Siden har lokalbefolkningen prøvd å holde liv i festivaltradisjonene. Med litt blandet suksess. For å si det pent. Publikum har sviktet Sjona år etter år. Så også med Sjonafestivalen i år. Programmet er knallsterkt, det står lite eller ingenting tilbake for det Sjonstock hadde å tilby i sin tid. Likevel er forskjellen i oppmøtet enorm. Det er rart.
Har ranværingene (og nesnaværingene og lurøyfjerdingene og andre) rett og slett blitt for blaserte? Er festivaltilbudet på Nord-Helgeland så bra at vi ikke tar oss tiden til å oppleve disse fantastiske artistene i disse vakre omgivelsene? Da må vi i så fall skjerpe oss. Vi kan ikke klage over at det ikke skjer noe i vårt område, når vi ikke støtter opp om arrangementer som dette. Avskrekkende dyrt var festivalen heller ikke.
Men arrangørene må selv ta en stor del av skylden for dårlig oppmøte. Markedsføringsarbeidet er nærmest fraværende. Det er ikke mange som har sett plakater i byen, spørsmål på Facebook-gruppa har ikke blitt besvart og det endelige programmet med spilletidspunkter ble sent klart. Her er det mye å gå på for å spre ordet. Det er ingenting som kommer av seg selv.
Det er synd for arrangørene og synd for artistene, som fortjener langt bedre, med så folk foran scenene. Men for oss som var der, var det kanskje like greit. Det blir mer intimt og tettere når det er så få. Selv fikk jeg jo gleden av å håndhilse på flere av medlemmene i Kvelertak. Og ikke minst et artig bilde:)
Musikalsk var fredagskvelden, som var den jeg hadde mulighet til å bruke på festivalen, en eneste stor opptur. Fra høylytte Sweden til popfantomene Cazadores fra min egen hjemby. Med høydepunktene Kvelertak og Lars Vaular i mellom.

Det er tredje gang jeg gjester en festival med Kvelertak på programmet. Jeg har alltid syntes de har vært bra, men samtidig har de aldri fanget meg helt. Vi har ikke fått skikkelig kontakt. Men da de kom med den tilgjengelige og überkule selvtitulerte låta, utvilsomt årets låt, var jeg mer eller mindre solgt. Og var jeg betatt før jeg så dem live i helga, er jeg helt over styr forelsket nå. Kvelertak gikk hardt ut og ga bare mer og mer på. Til de avsluttet med å kaste en gitar ut i folkemengden. Eh, ut til den harde kjerne i hvert fall. De fikk den tilbake. Selvfølgelig fikk de det. Selv om vi var få, ga de alt de hadde på scenen. Det står det respekt av.

Såpass bra var det at jeg satte jobben på spill:

Og etterpå gikk de rundt på festivalområdet og fikk med seg både Lars Vaular og Cazadores.

Vaular var en annen som imponerte meg. “Nonsens” er en annen av mine favorittlåter for tiden, og bergenseren viste seg som en formidler av et format vi har svært få av her i landet. Ikke helt Åge Aleksandersen, men pinadø ikke så langt unna heller. At han hadde en låt om Gary Speed tidlig i settet, trekker heller ikke ned – selv for en Manchester United-fan. På tampen kokte det godt foran scenen. Og da han gikk av, føltes det egentlig som det var for tidlig.

Cazadores fikk en vanskelig oppgave. Det er aldri lett å være sist ut på festival. Det var enda tynnere foran scenen enn tidligere på kvelden, og det lille publikum som var der var kanskje litt slitne. Det ble i hvert fall ingen kjemi mellom publikum og band. Det sagt, Cazadores er dyktige og viste det. Og de hadde fortjent mer enn de fikk.
Sweden var et nytt bekjentskap for meg, og de skal definitivt høres mer på.
Alt i alt en topp, topp kveld. En av de beste festivalopplevelser jeg kan huske å ha hatt.
Lørdagens familiedag ble en nedtur. Den eneste aktiviteten var sumobryting, og det var mine barn for små for. Å ha et par-tre salgsboder og kalle det familiedag, er for tynt. Hvorfor kunne de ikke hatt et ungt og lovende lokalt band på scenen i hvert fall?
Før vi dro hjem, fikk vi med oss Bandwagon-artisten Nystads kirkekonsert. Det var koselig det. Nystad har helt opplagt et låtskrivertalent og synger bra. Men i lengden kjenner jeg at jeg blir litt lei den ukulelen. Få deg et band, mann!

ANMELDELSER I RANA BLAD:

I kveld kommer Åge hjem

*Fra Bleak House til Revelen.*

åge

Mitt forhold til Åge Aleksandersen har vært variabelt, til tider ikke-eksisterende. Jeg vokste opp med lyden av Åge, men da jeg i min egen ungdom virkelig begynte å oppdage musikk var det Cohen, Knopfler og Springsteen jeg tok med meg hjemmefra – ikke Åge. Enkelte av låtene kunne være morsomt å synge med til, Fire pils og en pizza for eksempel. Men å kjøpe en plate? Helt uaktuelt.
I fjor fikk jeg en nyvunnen respekt for det som – uansett hva man selv måtte synes om musikken – er den ubestridte kongen av norsk rock. Åge eide Parken i Bodø som jeg knapt har sett noen artist eie sitt publikum. Vi ble alle fanget, vi var alle med.
Noe mer skuffet ble jeg da jeg så han på Bukta i Tromsø tidligere i sommer. Det var på langt nær samme magien. Mange av de samme låtene, bevares, men ikke samme spruten på scenen. Ikke samme oppmerksomme publikum foran scenen. Selv om ungdommer ravet rundt og ropte ut teksten så høyt de kunne.
Før Åge Aleksandersen og Sambandet står på Verket-scenen i kveld, har jeg slukt Ole Jacob Hoels biografi “Åge – historien om Norges største rocker”. Det var vanskelig å legge den fra seg, så jeg leste den like godt ferdig. Hoel skriver godt. Strålende formuleringer som “De drakk så mye at selv Terje Tysland ble skremt” frisker opp. Han har helt tydelig gjort et godt forarbeid, og de gode historiene renner ut. Når man leser en del av det som skjedde i Prudence-tida, tar man seg i å tenke at det er utrolig at det gikk såpass bra som det gjorde.
Og boka er i mine øyne best så lenge Prudence varer. Jeg ler så jeg rister flere ganger. Etter hvert som Åge blir eldre og modnere, blir også boka noe kjedeligere. Det tar litt form av oppramsing. Så gjorde Åge det, så sparket han den musikeren, så skrev han den låten, så hentet han inn den musikeren, så havnet de på fylla i den byen. Det er ikke de samme gode historiene, den samme skarpe pennen som når boka beskriver Prudence-tida. Kanskje har det med å gjøre at villmannen Terje Tysland forsvinner mer eller mindre ut. Kanskje har det rett og slett med at Åge og de rundt han ikke er unge og gærne lenger. Kanskje er det morsommere å lese om et band enn bare Åge og de musikerne han finner for godt å ha med seg.
Kanskje er forfatterens kjærlighet til stoffet større til denne delen av historien, enn til senere deler. Eller kanskje er det de han har intervjuet som har større kjærlighet til det de opplevde den gang. Alt var jo som regel bedre før.
Boka kunne kanskje også tjent på å være litt mer kritisk til Åge. Den tar på en måte Åges parti, og dveler lite med det som måtte være problematisk.
Uansett, det er en strålende bok. En av de bedre jeg har lest på lang, lang tid. Den fikk meg både til å le og til å gråte. Har du ikke lest den, må du gjøre noe med det. Den er en viktig del av norsk rockhistorie.
Åge er ingen helt. Han er ingen Jesus, ingen Messias – slik enkelte kanskje tenkte da hysteriet var på sitt verste på 80-tallet. Men han har levd liv. Han har noe å fortelle oss. Og han vet hvordan han skal fortelle det. I kveld – på Revelen – skal vi lytte.
Da har Åge på et vis kommet “hjem”. Mannen har turnert Norge i over 40 år, spilt overalt. De fleste føler nok at han kommer “hjem” når han kommer til akkurat der de er. Men Mo i Rana var det første stedet utenfor Trøndelag Prudence opptrådte. På Bleak House i 1969. De ble presentert som Trøndelags største stjerner – noe de langt fra var – og det ble en kjempesuksess. Lokalet var stappfullt, og publikummerne fornøyd. “Prudence ble storpop i Mo” skrev Stein Ingebrigtsen i sin spalte i Fellesavisa i Namsos. Veien mot toppen skulle fortsatt være lang og kronglete. Men på mange måter startet den her – i Mo i Rana.
I kveld kommer Åge “hjem”.