Hverdagsliv

06.05: Minsta våkner. Han lukker døra til soverommet, så hun ikke kommer seg over til mammaen og storebroren som fortsatt sover. Gir henne et par leker, et Thomas-tog og en bil. Sløver videre i senga sammen med minsta.
07.00: Storebroren står opp. Pappa sliter seg ut av senga, lurer seg ut på badet. Kjøkkenet neste, matpakker skal smøres.
07.19: Han sier vennlig til henne at det kanskje er på tide å stå opp. «Gi meg fem minutter» sier hun. Han skjønner de er i trøbbel.
07.39: Hun tusler i dusjen.
07.49: Han oppdager at hun har varme på rettetanga. 41 minutter til de skal være på jobb. Han rister på hodet. Innser at kaffekoppen han laget seg var en tabbe. Kler på barna. – Her er skoene, sier hun. – Er det noen som har sagt at de ikke var der? spør han. – Åhhh, jeg ville jo bare hjelpe til, sier hun.
08.19: – Åh! Vi har sykt dårlig tid, sier hun. – Jeg er fullstendig klar over det, sier han. Det har han vært i en time. – Du må kjøre meg på jobb før du kjører barna i barnehagen. – Det blir ikke aktuelt, biter han henne av. – Blir det ikke aktuelt? Hvor mange ganger har jeg gjort det for deg? spør hun. – Greit, sier han. – Men neste gang jeg sier du må stå opp, så skal det ikke være noe «fem minutter til»!
08.29: Han slipper henne av på jobb. – Jeg skal gjøre opp for dette, lover hun. Han smiler. Kjører barna i barnehagen. Rekker akkurat minstas avdeling før de legger på tur ut i skogen.
08.59: På jobb. Dropper de gjenværende minuttene av morgenmøtet. Tar seg en kaffe.
Hverdagsliv.

(publisert i Ke de går-spalten i Rana Blad fredag 25. mai)