Når man snakker om å slå sammen fotballklubber

Sammenslåing av fotballklubber. Et kontroversielt tema. Et tema som vekker sterke følelser. Jeg har respekt for det. Det er et radikalt forslag prosjektgruppa jobber fram – å legge ned to fotballklubber med til sammen nesten 200 års historie for å skape en helt ny klubb.
Det finnes eksempler på samarbeidsklubber som har lyktes, og det finnes eksempler på samarbeidsklubber som overhodet ikke har lyktes. Ikke minst finnes det noen eksempler på sistnevnte i Nord-Norge. Felles for de som har lyktes, er at det gjerne har tatt lang, lang tid før suksessen har kommet. Noe som kan bety at suksess egentlig skyldes andre faktorer.

“Nå er det ingenting”

Det som er helt sikkert er at skal man lykkes med å skape toppfotball i Mo i Rana, så er man her som andre steder avhengig av ressurser. De pengene som stilles til rådighet for fotballagene i byen skal man selvsagt være glade for, men det er ikke nok til å skape et stabilt, godt lag.
Da jeg kom til Mo i Rana var det bare fem år siden Stålkam spilte 1. divisjon, tre år siden Mo IL spilte kvalifisering om opprykk til nest øverste nivå og ett år siden Stålkam gjorde det samme. Det føles som det er en million år siden. Det er 16. Det klubbene presterte den gang ble ikke vurdert som godt nok.
“Vi hadde sjansen til å utvikle Fotball-Rana videre. Vi hadde sjansen til å danne et 1. divisjonsgrunnlag i Mo i Rana. Men vi fikk aldri støtten vi håpet og trodde på fra sponsorer og publikum. Næringslivet kunne bidratt til å skape et lokomotiv i Rana. Muligheten lå der i ’95-’96. Nå er det ingenting.”
Ordene tilhører Frode Fagermo. Jeg intervjuet han i Ålesund da han var med å ta Aalesunds FK til eliteserien for første gang. Året var 2002. “Nå er det ingenting” sa han om Fotball-Rana. Siden har det gått i utforbakke. Med unntak av 2-3 gode Mo IL-år i 2. divisjon, har det vært lite å være stolte av. I dag spiller Mo IL på fjerde høyeste nivå, Stålkameratene på femte.
Et annet sitat gitt til meg, Thor-André Olsens “to Skoda gir ingen Mercedes”, har jeg selv trukket fram gang på gang i diskusjoner om sammenslåing og samarbeid. For det er ingen quick fix. Det er ikke slik at vi får et knallgodt fotballag i byen av å slå sammen to – hvis vi skal være klink ærlige – ganske dårlige. I tillegg er det fare for at de som står på i de historierike klubbene ikke vil ha samme klubbfølelse for en helt ny klubb. Kanskje forsvinner de, og man får ikke den dugnadsånden man trenger. Det samme vil gjelde supportere. Hvor mange vil holde med en helt ny klubb?

Har vi råd til å si nei?

Prinsipielt er jeg motstander av å slå sammen fotballklubber. Men jeg liker å kalle meg selv en pragmatiker. Og hvis det er slik at næringslivet vil øke sin støtte hvis klubbene slås sammen og ikke slåss om de samme spillerne, trenerne, publikummerne, osv. – hvis de da vil være med på en langsiktig satsing som gjør det mulig å tenke fotball på et høyere nivå igjen – har vi egentlig råd til å si nei?
Men for meg er likevel toppfotballbiten i dette den minst viktige.

eljarsammen

Jeg er et sylferskt medlem i Stålkameratene. Totalt har jeg hatt tilknytning til klubben i tre år gjennom min sønn, de to siste som assistenthjelpetrener for laget. Egentlig burde vi ikke vært i Stålkameratene. Vi bor i Mo i Ranas urbane sentrum, selveste downtown Gruben. Men tilfeldighetene har nå gjort at vi har blitt lenger enn planlagt i byklubben. Tilfeldigheter og det faktum at vi har trivdes utrolig godt, og følt oss godt ivaretatt. Vi er glad i klubben. Jeg har respekt for at de som har bidratt i flere mannsaldre kjenner enda sterkere på den følelsen, og jeg føler meg privilegert som får nyte fruktene av manges gode arbeid over lang tid.
Jeg planla alltid å engasjere meg, men jeg har blitt overrasket over hvor godt jeg liker det. Hva er det som gjør det så givende å være trener for guttene? Det er ikke om de gule scorer flere mål enn de grønne, brune, røde, blågule eller rødsvarte, selv om jeg skal innrømme at også det kan føles ganske godt. Det er å se gleden når de vil vise meg noe de har øvet på, det er de ivrige spørsmålene om det ikke er deres tur å få komme inn på banen snart, gjerne bare sekunder etter at de er byttet ut. Min drivkraft er å få flest mulig av dem til å ha glede av fotball lengst mulig. Få følelsen av å være et lag som jobber sammen og støtter hverandre. Vinner sammen, taper sammen. Venner i garderoben som tøyser med hverandre. Verdier de kan ta med videre i livet. Bredde er et mål i seg selv. Hvordan får vi til det på en best mulig måte?

Respekt

Mo IL og Stålkameratene er små klubber. De kjemper om samme spillere i relativt små årskull. Det tjener ingen hensikt. Det gir ingen mening. Ingen ville ha startet opp to klubber i dag.
Vi som bryr oss om fotball tenker gjerne med hjertet. Det er det som gjør fotball herlig. Men av og til må vi tvinge oss til å tenke med hodet.
Jeg er ikke i tvil om at det beste for barn og ungdom er en klubb.
Fotball er engasjement. Det skal være friske diskusjoner når to så tradisjonsrike klubber foreslås lagt ned for å gi plass til en ny klubb. Sånn finner vi de beste løsningene. Men jeg håper vi kan vise hverandre respekt i tiden som kommer. En ting kan vi nemlig være sikker på. Alle som orker å engasjere seg i denne saken, ønsker det beste for fotballen i Rana.

Advertisements

10 gode grunner til å gå Blåvegenløpet – og 10 gode grunner til ikke å gå

Skjermbilde 2015-03-25 kl. 15.30.45 (2).png

Trykk på forsiden for å lese avisa.

Vi i Mye i media lagde på oppdrag for Stålkameratene en avis i forkant av Blåvegenløpet 2015, som arrangeres nå til helga – lørdag 28. mars. Du kan lese hele avisa digitalt, som ble laget i samarbeid med Daesign, ved å klikke på lenken til høyre.

En av sakene det ikke ble plass til var disse listene – gode grunner til å gå løpet, og gode grunner til å la være.

10 gode grunner til å gå Blåvegen-løpet:

  1. Du får en fin tur i et variert turterreng med fin natur.
  2. Du treffer mange likesinnede og blir en del av et større fellesskap.
  3. Det blir sikkert et nydelig vær.
  4. Det er god trim.
  5. Det er litt klatring, men det er enda flere nedoverbakker.
  6. Du er født med ski på beina.
  7. Du kan med god samvittighet kose deg med en liten sjokolade underveis.
  8. Godt oppkjørte løyper, nærmest som trikkeskinner.
  9. Når du kommer i mål. #denfølelsen
  10. Du er garantert mange likes på selfien!

10 gode grunner til ikke å gå Blåvegen-løpet:

  1. Du kan sette deg i sofaen med perfekt utsikt til tv-en.
  2. Du får være alene.
  3. Det blir sikkert et helsikes vær.
  4. Du slipper å slite deg ut.
  5. Du kan ligge flatt ut.
  6. Du har ikke tenkt å dø med ski på beina.
  7. Du kan kose deg med en liten sjokolade.
  8. Stuegulvet er som parkett.
  9. Når du tenker på deg selv i kondomdrakt. #denfølelsen
  10. Du er garantert mange likes på selfien – hvis du husker å legge til en ironisk kommentar om alle tullingene som sliter i Blåvegenløypa.