Trænafestivalen sju år etter

11748608_10152918173701022_1038393878_n

Foto: Maiken Johansen

I helga besøkte jeg Træna igjen. Det er sju år siden sist. Den gang fikk jeg med meg selveste Damien Rice i Kirkhelleren. En fantastisk opplevelse. Som hele festivalen var. Men jeg sa allerede da at det kom til å bli lenge til neste gang. Teltliv og transportkaos er ikke noe for meg. På en øy med 500 innbyggere er det ikke flust av hoteller. Og 2008-utgaven av festivalen var til de grader preget av transportkaos.

Men i år var tiden inne igjen. Min samboer fiksa så vi fikk sove under tak. På et lite kontor. Hun på en madrass oppå skrivebordet, jeg på en madrass under. Det holder det. Det er ikke telt. Og med Pil & Bue på plakaten var jeg veldig klar for et nytt festivalbesøk i havgapet.

Jeg skal gjøre et forsøk på oppsummering. Og da starter jeg like godt med nedturen. I tillegg til Pil & Bue var det jeg gledet meg mest til Torgeir Waldemar i kirka. Jeg var ganske klar over at man måtte være ute i god tid, men også ganske sikker på at en time og et kvarter i kø skulle være nok. Det var det ikke. Vi var blant de fremste da døra ble stengt. For oss var det ikke rom i Guds hus. Med det klare inntrykk av at det var en god del sniking i køa (de siste skal bli de første), var det bittert. For å si det mildt. Det var svart inne i unge Gabrielsen da.

11700850_1101700486511096_4590208643776642820_n

Foto: Maiken Johansen

Et aldri så lite plaster på såret ble det. Jeg traff nemlig Torgeir Waldemar på festivalområdet senere, og han viste seg å være en utrolig trivelig fyr. Jeg måtte jo nevne kirkeepisoden, men understreket også at jeg tross alt får sjansen til å se han på Bukta. Han gledet seg også til å spille der. Selvsagt. Alle vil til Tromsø. Men han trodde ikke helt på at Bukta er allerede til helga. – Da kommer jeg ikke likevel, spøkte han. Jeg fikk også sjansen til å fortelle han om den – for meg og min samboer – legendariske konserten med The Devil and the Almighty Blues på Driv under Bukta i byen for tre år siden. Det blir en solid opptur å få sett dem igjen. For Waldemar skal nemlig to ganger på scenen. Hvis han kommer da.

Den store sceneoppturen denne gang var for min del Carnival Kids. De manglet noe på å få sekseren i min bok, kanskje spesielt fordi jeg ikke synes det vokalt var helt der oppe. Men herregud så ufattelig enkelt de eide den scenen. Bandet ble avbrutt av et strømbrudd, men det la ingen demper på sceneopptredenen eller responsen hos publikum. Ros til begge parter. Definitivt et band jeg kommer til å bruke mer tid på.

Highasakite har jeg sett noen ganger etter hvert. Selv klaget de på tekniske problemer fra hovedscenen Træna fyr, men for min del var det vanskelig å få øre på. Trolig den beste opptredenen de har gjort med meg blant publikum.

Casa Murilo var litt i overkant hemningsløse publikumsfriere for min smak, og de bruker alle triksene i boka. Men flinke er de, og stemning skapte de. Movits! kan også trekkes fram i denne sammenheng. Svenskene fikk fart på publikum før Onkl P & De Fjerne Slektningene fikk briljere med sin hitrekke.

Punkerne fra Kabelvåg, The Cameltoes, sjarmerte meg også. Det er ikke voldsomt vakkert, og det handler ikke om de store tingene. Men de vet hva de vil, de er smarte og de vet hvilke knapper de skal trykke på. Det er rett på, det er tøft, det er morsomt og det er verdt å høre på.

11700637_1102341533113658_8117392555282706005_o

Foto: Kenneth J. Gabrielsen

For de som kjenner meg er det neppe noen overraskelse at Pil & Bue må trekkes fram som et av høydepunktene. Jeg så dem første gang for omtrent ett år siden. Da traff de meg som en musikalsk dampveivals under Buktafestivalen. Jeg hadde ingenting å stå imot med og kunne ikke gjøre annet enn å legge meg flat. Det var tilfeldig at jeg tok turen til lillescenen Little Henrik, og jeg ante ingenting om hva som ventet meg. Siden har jeg sett dem tre ganger til. De leverer hver gang. En vanvittig energi, koblet med en stemme og en gitar fra øverste hylle – Petter Carlsen (bildet), mine damer og herrer – og ikke minst Norges beste og kanskje mest aktive trommis Aleksander Kostopolous. Rana Blad trillet bare terningen til fem denne gang (fikk seks under Vinterlysfestivalen). “Enten digger du det, eller så forlater du konserten. For så kompromissløst er uttrykket og stilen til denne duoen. Punk, metal, rock… Stilarter og sjangervalg er ikke så nøye.” skrev anmelder Rune Slyngstad blant annet. Du kan lese hele anmeldelsen her, men det krever at du betaler.

Alt i alt, mange musikalske oppturer. De pleier å by på det, Træna. Omgivelsene er det vel få om noen festivaler i Norge som kan konkurrere med. Festivalen og øyas innbyggere er flinke til å lage et opplegg også utenfor festivalområdet som beriker opplevelsen. Det at vi er fanget ute i havgapet uten muligheter til å dra hjem, er også med på å gjøre det til en spesiell festival. Vi er her, og vi er sammen, hele helga.

Jeg må også nevne Lovundkokken og pop-up-restauranten ved verdens ende, Sjyen. Med tang, laks, kamskjell, reker, yoghurt-is – for å nevne noe – hadde jeg et av de bedre måltider i mitt liv. Da tar jeg ikke munnen for full.

Takk for at jeg fikk komme på besøk igjen, Træna. Det blir nok en stund til neste gang. Men det er ikke din feil.

11694023_1102035529810925_2962447803251816270_n

Foto: Maiken Johansen

PS! Få med deg Natt og Dags dekning av Trænafestivalen. La meg trekke fram 5 utsikter til å grine av og Folk på Trænafestivalen – dette får du ikke i utlandet!